1-10 oktober - Oppreise og overlappingsuke på Jan Mayen

Tirsdag 1.okt:

Dagen før dagen? Det var på tide å reise fra gården i Veggli, til hotellet på Gardermoen for å møte de andre som også skulle til Jan Mayen. Jeg var spent, veldig spent, og ikke minst nervøs. Hodet var fullt av tanker om hvordan dette skulle bli, og om jeg hadde valgt riktig da jeg bestemte meg for å ta jobben der oppe. Jeg var spent på flyturen med Herkules, om vi kom frem på første forsøk.  Jeg var spent på hvem de 17 andre var, hvor mange damer vi blei, alderssammensetninga, og om jeg kom til å gå overens med alle. Jeg var usikker på om jeg hadde pakket med meg nok saker og klær, og husket alt jeg skulle ta med. Siden det bare går 2 forsyningsfly mens jeg er der oppe, så var det ganske viktig å få med seg alt med en gang.

Pappa kjørte meg til hotellet. Her skulle vi møtes kvelden før avreise for et informasjonsmøte om øya og aktivitetene der. Da jeg kom fram fikk jeg hilst på noen av de som skulle oppover til Jan Mayen. Stemninga blei fort bedre når jeg fikk satt meg ned og pratet litt med folk. Noen øl blei det også i løpet av kvelden.

Onsdag 2.okt:

Nå skulle jeg endelig reise til den mystiske vulkanøya langt ute i havet. Jeg måtte tidlig opp, for vi skulle reise kl.7 til militærflyplassen på Gardermoen. Eneste måten å komme seg til Jan Mayen foruten båten, er ved å fly Herkules. Som mange veit så er Herkules ikke akkurat noe luksusfly. Så før flyreisen fikk vi beskjed om å smøre matpakke og ta med drikke. Det var også en fordel og ikke drikke for mye før flyreisen, siden toalettmulighetene på flyet ikke akkurat er av ypperste klasse. Flyreisa til Jan Mayen tar ca. 3 timer. Farene ved å fly til Jan Mayen er at det ikke er noen andre plasser i nærheten å lande. Det er ca. 50 mil til Grønland og 55 mil til Island, som er våre nærmeste naboer. En annen fare her ute, er at det spesielt i sommerhalvåret er mye tåke på øya, og da er det vanskelig å lande med fly. Det er også en spesiell type virvelvind som kan oppstå her ute, som heter karmanvind. Dette en type vind som kun oppstår på små øyer som har et så og si rundt fjell, som f.eks. en vulkan. Kapp Verde har også denne slags type virvelvinder. Denne vindtypen er ekstremt farlig for flytrafikken. Den ujevne luftstrømmen fra karmanvindene gjør at flyet vil gå rett i bakken om den flyr igjennom virvelvinden. Det har faktisk vært en flyulykke her oppe, da et fly traff karmanvinder og krasjlandet på øya.

Vi blei som sagt skyssa til flyplassen, der vi ventet på flyet drøye to timer. Til slutt fikk vi klarsignal, det var tid for avreise. Jeg var fryktelig spent, og grugledet meg skikkelig. Vi satte oss inn i flyet, og kjørte ut på rullebanen. Rett før take-off oppdaget pilotene en feil på avisningsystemet. Det endte med at vi måtte returnere til avgangshallen og vente noen timer til, i påvente av at de kanskje fikk fikset feilen. Til slutt fikk vi den skuffende beskjeden: «Vi får ikke fikset feilen, ingen fly i dag». Jeg var litt skuffa, jeg var virkelig mentalt forberedt, og klar for å reise. Men dette er en del av det å reise til Jan Mayen. Dårlig vær og tekniske feil forekommer, og det skjer ikke sjelden at flyreisa blir utsatt.

Vi blei fraktet tilbake til hotellet, og det blei en kveld med god middag og godt drikke, og vi rakk og bli litt bedre kjent.

 

NRK-teamet og jeg er ute å filmer før avgang.



Torsdag 3. okt. Vi prøver igjen!

Da var endelig dagen kommet. Vi reiste til flyplassen på formiddagen, og flyet skulle gå ca. kl. 14. Dette flyet var hentet ned fra Kirkenes for å fly oss til Jan Mayen. Det nærmet seg avreisetid, og vi satte oss inn i herkulesflyet. Denne gangen gikk det bra, vi var i lufta! En lettelse gikk igjennom kroppen min. Nå var det bare en ting å bekymre seg over, får vi landet på Jan Mayen? Holder været seg? Det støyet fælt i flyet, så vi satt med ørepropper. Det var også vanskelig å sove, og det var tidvis ganske kaldt. Ingen behagelig tur, men spenningen og nysgjerrigheten om plassen vi skulle til, gjorde at du glemte disse tingene, så flyreisa gikk ganske raskt.

Etter knappe 3 timer fikk vi det første glimt av øya i de små vinduene på flyet. Jeg kjente spenningen og gleden bygge seg opp inni meg. «Fy flate, FOR ei øy, FOR en plass! FOR et syn! En annen planet! Dette er HELT vilt! Fantastisk! Jeg smilte fra øre til øre, i det vi fløy inn mot øya og flystripa. Plutselig var vi på bakken, en vellykket landing. Det var som en sentrifuge i magen min, utrolig mange følelser, og jeg var glad! Skikkelig glad, og jeg hadde mest lyst til å hyle av glede. Endelig var vi her! Nå starter eventyret som jeg har drømt om så lenge!

Da vi gikk ut av flyet blei vi først mottatt av stasjonssjef Hallvard, og sykepleier Mildrid, så flere andre på stasjonen som var tilstede på flyplassen. Vi som skulle jobbe på «metten» her oppe, blei samlet på stasjonen vår, som ligger et steinkast fra flyplassen, og ca. 3 km fra hovedstasjonen, offisielt kalt Olonkinbyen. Her fikk vi hilst på våre kollegaer og tatt en rask titt på stasjonen, før vi reiste i samlet flokk til Olonkinbyen for å spise middag. Etter middagen fikk vi tildelt rom, også fikk vi en rask omvisning på stasjonen. Et stort trivelig soverom, med sofa, skrivepult, skap, radio, telefon, vask og kjøleskap. Stasjonen er gammel, men veldig koselig, rein og ryddig, til og med utendørs svømmebasseng og to barer, en offisiell bar, og en uoffisiell kalt Stag-bar, der vi tar 16.30-pilsen m.m.

Så var det felles møte for alle på stasjonen, der vi gikk igjennom litt reglement og sikkerhet på øya. Denne første uka her oppe kalles «overlappingsuka», der den gamle og nye besetningen møtes, og får opplæring og rapport om tingenes tilstand her oppe. Det er også en del folk utenfra her denne uka for å gjøre forskjellig vedlikeholdsarbeid som er nødvendig. Til sammen var vi ca. 50 stykker her oppe. Etter møtet var det baråpning, og det blei øl og drammer utover kvelden.

Utsikt ifra Herkulesen ved innflyvninga på Jan Mayen. 

10 minutter etter vi har landa på Jan Mayen

Vårt første og eneste syn av majestetiske Beerenberg fikk vi 3.oktober da vi landa. Her på vei fra Olonkinbyen mot flyplassen.



Fredag 4.okt, første arbeidsdag og døgnvakt:

Dagen startet med frokost kl.8. Så reiste alle vi som skal jobbe på «metten», ned på stasjonen for å starte litt opplæring på det vi skal jobbe med. Vi er 4 stk som jobber på metrologisk stasjon, 2 meterologfullmektige, 1 tekniker og 1 sondeleder. Vi går døgnvakter aleine, så vi jobber hvert 4 døgn. Vi har som oppgave å observere vær, og rapportere inn værdata hver 3. time hele døgnet, lese opp værmelding på kystradioen 2 ganger i døgnet, og sende opp værballonger 4 ganger i døgnet. Værballongen er utstyrt med en GPS-sonde som måler blant annet vind, temperatur og trykk, helt opp mot 30 000m, da sprekker ballongen og sonden slutter å fungere.  Alt dette er helt nytt for meg, og for å få jobben som metrologfullmektig kreves ingen bakgrunnskunnskap. Jeg har kun vært på et intensivkurs i Tromsø i 4 dager for å lære litt om observasjon av vær/skyer og hvordan å rapportere dette inn i tallkoder. De observasjonene vi gjør, samt dataene fra sondeslippet blir sendt inn til metrologisk institutt i Tromsø og Blindern, og det er der de tolker våre værdata, og lager værkart og værmelding.  Så vi bare observerer været og skytypene, så blir værdataene tolket av metrologer på fastlandet.

 

Utsikt fra metten mot Olonkinbyen.

 

Denne fredagen gikk jeg på min første døgnvakt på opplæring, der jeg fikk prøve å observere vær aleine, og sende opp ballonger aleine, men med veiledning og hjelp. Det kan være utfordrende å observere skyene, og sette de inn i riktig gruppe, men det er noe en må øve på over tid. Jeg kommer til å forklare litt mer detaljert om jobben min etter hvert som tida går her oppe. Døgnvaktene går fra middag til middag dagen etter, altså at man går på vakt etter middagen ca. kl.18, og går av vakt kl.17 dagen etter, og reiser opp på stasjonen for å spise middag med de andre. I løpet av vaktdøgnet, så får vi ca. 4 timer søvn. Det er en del fritid i mellom observasjonene, så man har god tid til å slappe av, eller drive med andre ting nede på stasjonen. Det er også to gamle polarhunder på øya, og de bor nede på «metten». Vi har ansvaret for dem, så de får mat og masse kos hver dag. Skikkelige bortskjemte fine hunder, et hyggelig selskap når man er aleine.


Ingolf foran og Greyling bak. Jan Mayen's eneste fastboende.

 

Lørdag og søndag 5. og 6. oktober:

Jeg gikk av vakt til middag kl.17 på lørdagen. Etter middagen blei det et par timer avslapping på rommet, før det blei full fest på kvelden, med swingdansing og bading i utendørsbassenget vårt. Søndagen blei naturligvis rolig, da alle var slitne etter mange hektiske dager med mange nye inntrykk, samt en heidundranes «overlappingsfest».

Mandag og tirsdag 7-8 oktober:

Ting begynner å normalisere seg, og jeg kjenner at jeg begynner å senke skuldrene og føle meg hjemme. Jeg begynner å få kontroll på de daglige rutinene og få et inntrykk av åssen det daglige livet er her oppe i ishavet. Det er fortsatt over 50 stk her oppe, så det er en del aktivitet rundt omkring. Mandag ettermiddag gikk jeg på min første døgnvakt aleine nede på metten. Jeg var spent på om jeg kom til å huske alt, og ikke minst, observere og rapportere inn riktig type skyer, og sende opp værballong aleine. Selvfølgelig var det skikkelig sterk vind denne kvelden. Stiv kuling, med liten storm i kastene (45 knop). Jeg må si at jeg var virkelig nervøs for om dette kom til å gå bra.

Den største utfordringen med å sende værballong i vindvær er at den fort kan gå i bakken og sprekke, og at GPS-sonden blir ødelagt. Da må man sende opp en ny ballong. Ballongen er ganske stor, så den tar godt tak i vindvær. Noe jeg virkelig fikk kjenne denne natta. Jeg var skikkelig spent da jeg fylte opp ballongen inne på ballongrommet, og stod klar for å dra opp porten. Nå var det bare å holde fast i ballongen så godt jeg kunne, og gå ut med armen strekt opp i lufta. Den sterke vinden dro meg bortover plassen, og ballongen vifta hit og dit helt ukontrollert. Det var sinnsykt tungt å greie å holde fast ballongen, det kan vel sammenlignes med å holde en livredd katt i nærheten av vann. Nå var det bare å vente på det riktige øyeblikket for å sende den avgårde. I et halvt sekund var det bittelitt rolig, og jeg slapp ballongen. Den føyk tilværs, heldigvis! Det kom et lite jubelbrøl, før jeg skyndte meg inn igjen. Da var det bare å følge med ballongen på pcen, og håpe på at den ville fortsette å stige til det magiske punktet på 300hPa (lufttrykk), da blir ballongslippet godkjent. Ballongslippet gikk bra, og det gjorde også resten av vakta.

Tirsdagen blei rolig, jeg var med en gjeng på kjøretur til ei hytte kalt «Gamle Metten». En utrolig idyllisk plass. Det blir nok mange hytteturer dit. Jeg vil ta for meg litt mer beskrivelse og historikk om hyttene etter hvert som jeg blir mer kjent oppå her.

 

 
På kjøretur til Gamle Metten, utrolig vakkert.

 

På vei mot Gamle Metten


Utsikten fra Gamle Metten

Hytta på Gamle Metten, også kalt Frydenlund

 

Onsdag 9. oktober:

Dette var den planlagte dagen for flyankomst og avgang. Da skulle den gamle besetningen pluss de andre arbeiderne og besøkende reise hjem. Men flyet blei (som vanlig) utsatt. Denne gangen pga. feil på flyet, men de ville nok ha hatt problemer med å lande, for vi hadde en del snøbyger og tåkeskyer denne dagen. Isteden reiste vi en gjeng på sightseeing med bil. Vi kjørte til «Kvalrossbukta», og til «Eldste Metten». Nydelig og spesiell natur, vi hadde også en del snøbyger og vind. Men det var en trivelig tur og vi fikk tatt masse bilder. Etter kjøreturen blei det avslutningsfest for alle som skulle hjem igjen med flyet neste dag. Det blei vorspiel i badebassenget og fest i baren, med swingdansing og gode drinker og topp stemning til langt på natt.


Kvalrossbukta, her har du beinrester av hval etter hvalfangst på øya.



Vakkert

På vei hjemover fra Kvalrossbukta.

På vei mot Eldste Metten, Eggøya i bakgrunnen. Bilen til Metrologisk stasjon foran.


Ved Eldste Metten, du kan skimte litt rot og en gammel bygning bak bilen. Eggøya bak til høyre.


Rester av Eldste Metten, dette er altså kulturminner, og kan ikke flyttes på

.

 

Torsdag 10. oktober, overlappingsuka er over:

En litt rolig start på dagen. Flyet landet kl.13. Det var lossing av varer og folk på besøk. Avreise var satt til kl.16. Mange var spente, og det var mange tankefulle fjes. Det var nok for de fleste litt trist og vemodig å reise fra denne plassen, noen hadde til og med vært her oppe et helt år. Man blir fort knytta til en slik plass. Vi lever i ei boble, og du skaper gode relasjoner på alle plan. Du knytter deg til mennesker du kanskje ellers ikke ville ha pratet med i det daglige liv på fastlandet. Du jobber sammen, fester sammen, gråter sammen, ler sammen, du lever rett og slett like tett som du gjør med din egen familie. I tillegg er du helt isolert, og du forholder deg kun til 17 andre personer. Det kan til tider være mentalt krevende å leve og bo på en slik plass, og i tillegg være lenge borte fra alt hjemme. Man har jo selvfølgelig dårlige dager da man skulle ønske man var på en helt annen plass.

Når det er «flydag» her oppe, så får nesten alle en oppgave. Det kan være å stå i beredskap som brannmannskap, eller transportere folk til og fra fly/stasjonen. Denne gangen hadde ikke jeg noen oppgaver. Men jeg møtte opp nede ved flyet, for å ta farvel med kjente og «ukjente». Det var en spesiell følelse å si hade til alle sammen. Nå blei vi aleine her, bare oss 18, i 2 måneder, før vi ser noen andre igjen. Når flyet skal ta av, så samles alle sammen oppå en haug ved flytårnet. Her tar vi bølgen i det flyet passerer oss og letter, som et farvel til pilotene og passasjerene.

Når flyet hadde tatt av, så var det tilbake til jobb og andre ting. Vi som hadde fri, hjalp til med å rydde inn kjøl og frysevarer til kjøkkenet. Da dette var gjort, var det lossepils på stag-bar. Resten av kvelden var rolig. Folk var slitne, og det blei tidlig natta.

Neste oppdatering kommer over helgen, så følg med videre. Jeg skal også prøve å fortelle litt mer detaljert om øya, hyttene, jobben, folkene, og andre ting dere sikkert lurer på. Dette kommer litt etter litt mens tida går. Som de fleste veit, så blei jeg også fulgt av Norge Rundt sitt team, som var på besøk her oppe for å gjøre opptak under overlappingsuken. Det var en spennende opplevelse. Gøy å få en slik mulighet til å vise fram denne litt spesielle arbeidsplassen for alle dere hjemme. :) Har som sagt litt dårlig nett her oppe, så det blir stort sett oppdateringer på nattestid når jeg er på jobb. :)

Herkulesen har letta



Og vi hilser farvel....

Ingen kommentarer

Ingebjørg

13.10.2013 kl.02:44

Tusen takk!! Dette blir artig å følge med på . Lykke til der oppe i kulda!!

Thor Paul Gjelseth

13.10.2013 kl.10:26

Blir spennende og følge med på. Du bør kanskje få noe av det du skriver med bilder inn på hjemmesiden til JM også:-)) Hilsen tidligere stasjonssjef JM

Heidi

13.10.2013 kl.12:11

Her blir det nok mange flotte bilder etter hvert. Kos deg med oppholdet, menneskene og naturen. Det kommer til å bli en opplevelse du aldri kommer til å glemme. Når du kommer til fastlandet igjen, må du bli med på treff vi har rundt omkring i landet. Da skravler vi mye om JM.

Et tips: Hadde sikkert vært lurt om du hadde fått til at nyeste oppdatering blir liggende øverst.

Hilsen tidligere kjøkkenansatt, Heidi.

Wenche R :)

13.10.2013 kl.23:19

Gøy å lese bloggen Live! De første dagene tilbake på fastlandet er også "rare", savner JM veldig men samtidig er det godt å være her, får liksom ikke bestemt meg, vil ha både pose og sekk ;)!! Begynner tilbake i jobb i overmorgen så det normaliserer seg vel fort, likeså med dere der oppe tenker jeg. Lykke til videre på fine JM, øyen kryper innunder huden på deg og gir aldri helt slipp tror jeg... Klem fra meg vel heme på Kongsberg :)

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits